Jeg er ambassadør for Trondheim Maraton fordi:
Jeg ser det som en «boost» i motivasjonen opp mot å stille i mitt aller første maratonløp, etter å ha løpt mye og langt «å måfå», og helt uten noe press eller «spark bak» for å prestere. 

Jeg liker å løpe fordi: 
Jeg tenker «hvorfor løper ikke alle?» (Gitt fysiske forutsetninger for det). Løpingen gir meg så mye, både fysiske, mentale og emosjonelle «goder», at jeg kunne ikke tenke meg en hverdag uten. Selv de ergerlige dagene når kroppen ikke samarbeider, går jeg likevel meg svett, og gleder meg til neste løpetur, (eller Gud forby man sitter fastlåst på fly en hel dag) og da kjenner jeg på savnet etter endorfin-rushet, og å «bruke meg» neste dag. Treningen er min «sparekonto» for god helse – også inn i alderdommen, da jeg ønsker å være her lenge for mine barn. (Og som mamma til en gutt med autisme er jeg helt og holdet nødt til å holde meg i full vigør til langt over pensjonsalder 😉

Mine tips til andre som skal Trondheim Maraton er:
Sett deg et mål, om det er 5, 10, 21 eller 42 km – du SKAL stille til start uansett hva, og proklamer det ovenfor nok mennesker til at du ikke kan trekke deg når vi skriver 1. September. Da blir du pina nødt til å ta de ukentlige løpeøktene du vet du har så godt av, rett og slett for å unngå å dumme deg ut foran venner og kjente. 😉 Og ikke bare kan du ta med deg heder og ære hjem, men høste godt av den økte fysiske (og mentale) formen du har jobbet så hardt for, og som du nå vet å ta vare på og opprettholde.

Mine favoritt løpesko er:
Nike Zoom Pegasus 33/34, og Nike Zoom Fly. Hoka One-One, Adidas Ultra Boost. Alt etter hvor langt og hvor fort jeg skal løpe. Og jeg varierer sko etter sesong og underlag. 

Det beste jeg vet etter en løpetur er:
Så fort den obligatoriske dusjen er unnagjort er det beste jeg vet å synke ned med beina høyt i solstolen/sofaen, med en god bok/lydbok og en kopp te, helst med utsikt til mine hoppende glade barn, godt underholdt på trampolina. Ahh…